Web 2.0 – hvor er Norges største kommune i dag?

Oslo kommune er som landets eneste kommune både primærkommune og fylkeskommune. I tillegg har den innenfor enkelte områder, blant annet barnevern, tatt over statlige oppgaver innen sitt geografiske område. Kommunen har 600 000 innbyggere, og i overkant av 43 000 ansatte. 

Oslo kommune har en desentralisert organisering, med 48 selvstedige etater underlagt seks byrådsavdelinger. Kommunen har en felles internettløsning, mens saksbehandlingen løses i mellom 80 og 90 ulike saksbehandlingssystemer. 

Størsteparten av enhetene i Oslo kommune benytter seg av data fra Det sentrale folkeregister (DSF) i deler av saksbehandlingen, enten mottar de utvalg av data, vasker data eller har data integrert i sakssystem. DSF eies og forvaltes av Skattedirektoratet (SKD), men selve distribusjonen av data ut til offentlige og private bedrifter i Norge utføres av enedistributøren EVRY AS. Tilgang til opplysninger i DSF gis basert på en tillatelse fra SKD og en abonnementsavtale med distributøren.

Kommunen har offensive planer om “digitalt førstevalg”. Samtidig så blir planene slaktet av IKT-Norge. Direktør for samfunnskontakt Heidi Arnesen Austlid uttaler “- Oslo er digitalt sett helt horribel”.  

Vi vil utføre en questback-undersøkelse for å innhente grunnlagsdata for å kunne vurdere hvordan Oslo kommune bruker dataene fra DSF med fokus på integrerte data, sett i lys av mulighetene. Med dette som utgangspunkt vil vi vurdere om dette kan gi indikasjoner på kommunens modenhet i bruk av digitale media i møte med innbyggerne. 

Bakgrunnen for at vi har valgt å se nærmere på akkurat dette emnet er at vi har muligheten til å se hvordan Norges største kommune møter den teknologiske hverdagen fra innsiden.

Vi vil benytte relevant litteratur i form av rapporten Direktoratet for forvaltning og IKT ga ut i 2011 om “Digitalt førstevalg -status for elektroniske tjenester i Staten” (http://www.difi.no/filearchive/digitalt-forstevalg-status-difi-rapport-2011-2.pdf), samt dra inn relevante emner i Arne Krokans bøker “Den digitale økonomien”(2010) og “Smart læring”(2012) for å analysere problemstillingen. Boken “Den digitale økonomien” omtaler emnene “Nettverksgoder”, “Transaksjonskostnader”, “Nettverksøkonomi” og “IKT i offentlig sektor” som vil være nyttig faglig grunnlag, samt emnet “Web 2.0” i boken “Smart læring”.

Problemstillingen vi ønsker å analysere er:

Web 2.0 – hvor er Norges største kommune i dag? Vi tar utgangspunkt i data fra Det sentrale folkeregister til se på /vurdere praksis i kommunen i forhold til integrasjon i saksbehandlingen?

Brukes det til å effektivisere “gårsdagens” papirbaserte saksbehandling, eller til å innføre nye, effektive elektroniske tjenester?

Utdanningsteknologi

At en professor ved et av verdens alle beste universiteter slutter er jo et solid varsku om at samfunnet har problemer med å henge med på den rivende utvikling som foregår i det teknologiske samfunnet. Hva kan man sette inn av tiltak for å reversere dette? Er det egentlig å reversere man vil, eller er det å sette på turboen?

Er det på tide at man bruker tid på å lære seg ny teknologi med en gang den kommer? Skal man ha fast ukentlig teknologioppdatering hver mandag? Hva skal vi gjøre for å unngå at topp universiteter, ungdomsskoler og barneskoler havner i bakleksa teknologisk.

Bør man få fri med lønn til å drive oppdatering av teknologikompetanse? Bør vi ansette langt flere, sånn at man får tid til å lære seg all denne teknologien, eller bør man i større grad flytte undervisningen over i det digitale nettsamfunnet?

Kanskje bør en del av undervisningen være obligatorisk online. Obligatorisk blogg, som i faget sos6501, gjør jo at man tvinges til å lære seg mer om de ulike sosiale nettverkene, og for å beherske det, kreves det gjentatt bruk. Det at man skal publisere noe offentlig fører jo også til at man er skjerpet i forhold til hva man våger å publisere. Jeg tror at for de fleste så er det kvalitetshevende.

Jeg vet jo fra egen erfaring at faget grunnleggende IT ble gjort på papir. Hva skjer? Er vi så livredde for at folk skal jukse, at det blir vår største frykt, og dermed ikke tillater teknologi. Det er mange argumenter for og imot bruk av teknologi ved skolen, men vi bør se på de argumentene som gjør at vi tar steg fremover, og ikke bakover i utviklingen av våre utdanningsinstitusjoner.

Den nevnte professoren, Sebastian Thrun, sluttet på Stanford for å starte et nettsted som tilbyr utdanning, gratis, nemlig Udacity. En av tingene som er ulikt ved Udacity i forhold til et vanlig universitet, er læreprosessen. Ved et vanlig universitet har studiet en tidsramme og den følges slavisk. Det er eksamen en gitt dato, og har du ikke lært det da så stryker man. På Udacity kan man bruke den tiden man trenger på stuidet og så ta eksamen. På nettsiden står det:  «It’s not the failures that matter, it’s the successes. When a student finally solves all problems, mastery has been achieved.»

Denne tilnærmingen er jo ganske ukonvensjonell, og kan jo for mange virke som en lettvint måte å studere på. At man kan bruke så lang tid på fagene som man vil. Personlig synes jeg ikke at det er noe galt ved å bruke tiden man trenger, man må jo uansett forstå det for å ta eksamen. Flere universitet og høyskoler tilbyr jo i dag 50 % studium, og dette skiller seg jo egentlig ikke fra dette konseptet.

Udacity dekker i dag 14 fag, og det er matematikk, fysikk og mange programmeringsfag. Tenk på hvilken valgfrihet man kan gi studentene hvis man kan tilby tilsvarende utdanningsmetode i alle fag. Man kunne kanskje ta tekniske fag på et nettsted, og ledelse og organisasjonsfag på et annet. Økonomi på ett. Biologi på neste, og til slutt ha en kombinasjon som gir en grad.

Det er mange muligheter med nettstudier, men det er visse ting de ikke tilbyr. Fysikk- og biologilaboraturium er jo greit å få gjort in situ, selv om det helt sikkert kan gjøres via video. I tillegg mangler de sosiale delene av studentlivet, kollokvie, studentkro og idrett. Men det er kanskje nettopp dét som blir høyskolene og universitetenes rolle i fremtiden.