Dele, dele, dele

Del bilder, del videoer, musikken du spiller, avisen du leser, gleder, sorger, del shoppingen din. Det finnes ingen grenser for hva man kan dele på nett. Spørsmålet som taes opp i artikkelen The Law of online Sharing av Paul Boutin er interessant.

Jeg ønsker å se på begrensningene på hva jeg vil at SKAL deles med meg.

Det er mange grunner til å dele. Noen vil dele at de har fått en velfødt gutt eller jente, og andre vil dele at noen kjære har gått bort. De fleste som er på facebook har gjerne delt et bilde fra en fin opplevelse. Videoer fra skiturer har jeg selv delt, og fine bilder i solveggen med en iskald pils. Slike ting gir gode assosiasjoner og spiller på følelsene våre. Selv om noen antageligvis bare ønsker oppmerksomhet og kommentarer.

Morsomme bilder er alltid kjekt å dele, og det får mange klikke og «likes». Men er det noe annet enn god humor som formidles?  Gir trafikken på antall klikk på f.eks «I fucking love science» sin facebookside noe mer enn en latter?

Jeg personlig mener faktisk at det gir meg noe, å se på delt innhold fra denne siden.

 

 

Den gir mange artige syn på universet, biologi, Darwinisme, religion osv. Det setter en pekepinn på mange aktuelle problemstillinger som religion vs utdanningsnivå, dyrearter vs menneskearten, jordens utvikling vs mennesekeheten og så videre. I tillegg er det en litt «lukket humor» lik Monty Python, som ofte henvender seg til et belest og velutdannet publikum. Min påstand er i alle fall at det er gruppen som får maksimalt ut av humoren.

Så hva tjener den eller de som drifter siten på dette?  Hvis de kan vise at de har 100 000 besøkende pr dag, så kan de helt sikkert selge reklame på siden sin, og dermed tjene penger. Og hva er driftsutgiftene? Man bruker selvfølgelig litt tid på å finne kule bilder, og posting, og gjerne med en vittig kommentar. Noen lager de nok selv, men mange er nok også hentet gratis på nettet. Innholdet er jo helt digitalt så det er ingen transaksjonskostnader.

Videre kan man jo også si at slikt innhold er kunnskapsøkende, i alle fall for meg, men for en annen er det kanskje «nerdehumor».

Det finnes i alle fall en ting som jeg skulle ønske at folk ikke delte med meg. Klaging over hvor fælt man har det, folk som er syke hele tiden, og som på død og liv må legge ut om det, og er det ikke det ene som er galt, så er det noe annet. Eller folk som absolutt skal ha meg til å spille mafia wars, eller sim social app, eller hva alle disse facebook spillene heter. «Stopp» sier jeg, jeg er ikke interessert, og kan derfor, heldigvis blokkere dem.

For vi må huske, at de vi ønsker å dele med, må også ønske å bli delt med. Og det som for noen er interessant, er for andre, helt fullstendig ute på viddene. Og ettersom vi alle egentlig er fullstendig insignifikante, så deler jeg denne med deg, og håper den gir deg noe!

Kvalitet på bekostning av tilgjengelighet?

Den nye forfatterøkonomien, av Arne Krokan, setter søkelyset på hvor enkelt tilgjengelig publikum og lesere blir for forfattere som bruker den globale publiseringsarena! Er det et problem at aktører som Facebook, YouTube, Apple, Amazon, Qik, Wikispaces, Twitter, LinkedIn, YouTube, Yahoo, Google og andre gjør at hvem som helst kan publisere nær sagt hva som helst av skrevne ord som ikke er kvalitetssikret på noen måte?

I motsetning til gamle dagers «sensur», da trykkeriene og bokforlagene var de som avgjorde hva som kom på trykk og hvem som fikk dele sitt budskap med omverdenen, kan vi i dag publisere en tekst som denne, umiddelbart etter å ha skrevet den.

Mange vil vel påstå at mange med fordel burde ha kvalitetssikret arbeidet sitt, før de la det ut på nett. Det finnes jo mange nok eksempler på oppmerksomhetskåte kommentatorer på diverse nettaviser. Jeg har av og til forsøkt å lese kommentarene til en sak jeg synes er interessant, men blir ofte sittende å riste på hodet over det lave nivået på språk, innsikt og saklighet. Etter noen få innlegg, ender det til og med i personsjikane. Utfallet har i alle fall for min egen del, blitt at jeg ikke leser slike kommentarfelt.

Emosjonelle budskap er lett å skrive raskt i et opphisset humør, og trykke publish, og vips, der var det en offentlig kjent tekst med deg som forfatter, og som for alltid vil være knyttet til din person, dersom som man ikke skriver anonymt.

På den annen side, å gjøre det A. Krokan gjør; å be om innspill på et pågående arbeid, er slettes ikke noen dum idé. Det er jo en kvalitetssikring i seg selv. Og det kan i tillegg virke kvalitetsforsterkende, i og med at det antageligvis er folk som er interessert i, og som har innsikt i emnet, som vil kommentere, og dermed tilføre nye vinklinger og synspunkter, som forfatteren kanskje ikke hadde forutsetning for å se. I tillegg er det en helt gratis tjeneste som foregår; men; gratis for begge parter. Det er ingen transaksjonskostnader, og det handler om å gi og ta. Den ene leser noe interessant, og den andre får kritikk eller innspill. I tillegg kan man spre det man har lest ved hjelp av nettverkseffekter, og man får fler og fler lesere, og nye innspill, og kan dermed oppnå viral vekst.

Dagens publiseringskanaler gjør det derfor mulig å publisere både tekst og musikk, og til å skape seg et navn uten å gå vi de tradisjonelle kanalene. De fleste som levde på 90 tallet husker reggae artisten Shaggy, som nesten var glemt. Plutselig kom han tilbake ved hjelp av radiovert som lastet ned en låt fra en ikke navngitt piratnettside i august 2000 og begynte å spille den. Albumet skulle ikke slippes før i 2001, og den ble spredd over hele verden lenge før det. «It wasn’t me» het sangen, tipper du har hørt den.

Publiseringsmulighetene er tilgjengelige for alle, men det er uansett en god idé å skrive det man tenker i ett program, og bearbeide det der, slik at man ikke er uheldig og trykker «publish» litt for tidlig!

Jeg kan nemlig ikke garantere at Shaggy’s unnskyldning hjelper!

Deltakerliste sos6501 ved NTNU

Deltakerliste sos6501 ved NTNU

En liste over alle kursdeltakerne ved studiet jeg tar nå

Bonden og hans evige ekspansjon

Jeg leser utkastet til første kapittel i Arne Krokans nye bok «Digital Økonomi 2.0» og gjør meg noen tanker om ekspansjonen som slår følge med industrialiseringen av samfunnet. Det kan synes som om grådighetskulturen har opplevd samme vekst som produksjonen i forbindelse med industrialiseringen.

Hva sier jeg? Se rundt oss. Fra gammelt av så var en bonde og hans familie i stand til å pløye en liten jordlapp, så korn og melke noen kuer. På denne måten kunne familien overleve og forhåpentligvis ekspandere.

Ettersom teknologien gjorde sitt inntog sammen med industrialiseringen, ser man nå at bonden kan pløye dekar på dekar, melke hundrevis av kuer, helt aleine. Resultatet av maskinenes inntog og den evige ekspansjonen dette tillater, gjør at pengestrømmen øker, og man ser at «hei, business time, dette funker». Vi kjøper mer land/kuer o.l.

Det vi ser på som store gårder her hjemme i Norge er småtteri sammenliknet med farmene på slettene i f.eks USA. King Ranch Farmen i Kingsville vest for Corpus Christie er på hele 825.000 acres. Det er 3,3 millioner dekar det! Et kvadrat med med sidekanter på nesten 58 km. Lett å drive, neppe. Grådighet, kanskje, kontinuerlig vekst, ja! Mulig uten teknologiske nyvinninger? Hva tenker du?

Starten på den industrielle revolusjon ser jeg som året 1764, da James Watt revolusjonerte Thomas Newcomens dampmaskin, og gav oss muligheten til å gjøre varme om til arbeid. Den videre utviklingen og mulighetene dette ga, gir oss muligheten til å se på kapitalismens utvikling i samme periode.

Kapitalismens fremste symbol, børsmarkedet, oppsto lenge før James Watts dampmaskin. Antwerpen i Belgia hadde verdens første børs i 1531, selv om verden hadde sett myntenheter og banksystemer siden i alle fall Julius Cæsars tid, og skattlegging så langt tilbake som både Alexander og Dareios, og helt sikkert lenge før dette.

Men ingenting symboliserer i dag grådighetskulturen sterkere enn børsmarkedet. Det er mange faktorer som gjør det slik. Man har mange verktøy til å tjene penger på børsen, slik at man kan tjene penger når den stiger, faller (short-salg), investere mer penger enn man har (gearing). Det er slike verktøy som gjør at når kollapsene kommer, så utløser de et ras av videre tap. Når er investor har giret seg opp maks og handlet aksjer for dette, og aksjekursen faller, er investorens egenkapital raskt spist opp, slik at banken tvangsselger aksjene hans, og kursene faller videre, dette utløser igjen at neste investor som har giret, må tvangsselge osv. Dominoeffekten kan være stor og kan lede verden inn i resesjon, fordi det ofte ender med at banker og store meglerhus går over ende.

Men når aksjer og obligasjoner ikke er nok, så begynner man å selge og kjøpe gjeld. Dårlig sikret gjeld. Lån som egentlig aldri burde vært gitt. Subprime-krisen i USA i 2008 er et eksempel på at mange familier, med for lav inntekt, ble gitt avdragsfrie lån til å kjøpe seg hus. Familiene var klar over at de ikke var kredittverdige, bankene var klar over det, men den stadige søken etter økt profitt gjorde at man overså dette. Filosofien var å bare søke nye lån, når den avdragsfrie perioden var over. Gjelden ble så kjøpt opp av investorer som gjerne gearet denne dårlige sikrete gjelden for å maksimere profitten. Det måtte jo gå galt.

Meglerhusene har idag lært, istedenfor å fylle kontorene med meglere som gearer og handler aksjer og lån og som, hvis det går bra, krever store bonuser, så fyller meglerhusene heller kontorene med datamaskiner som handler på algoritmer, som legger inn millioner av kjøp og salgsordre hver dag, og sletter mange av dem igjen på brøkdelen av et sekund. Dette gir store inntekter til meglerhusene, og 30 % av dagens handler på Oslo Børs er idag gjort av aksjeroboter. Til dette trenger man ikke aksjemeglere, men fysikere og matematikere, som faktisk kan teknologi.

Så ja, teknologien og grådigheten passer som hånd i hanske.

Blogger – meg?

Det siste jeg trodde var at jeg noen gang skulle blogge. Men som student ved Master of Management ved NTNU tar jeg et fag om teknolgi- og samfunnsutvikling. En del av pensumet ved dette faget er nettopp å være oppdatert på ulike it teknologier, som facebook, twitter, blogging osv. Så jeg står foran en masse ny læring på ulike hjelpemidler og sosiale medier utover høsten. Artig!

God blogging!