Den nye forfatterøkonomien, av Arne Krokan, setter søkelyset på hvor enkelt tilgjengelig publikum og lesere blir for forfattere som bruker den globale publiseringsarena! Er det et problem at aktører som Facebook, YouTube, Apple, Amazon, Qik, Wikispaces, Twitter, LinkedIn, YouTube, Yahoo, Google og andre gjør at hvem som helst kan publisere nær sagt hva som helst av skrevne ord som ikke er kvalitetssikret på noen måte?
I motsetning til gamle dagers «sensur», da trykkeriene og bokforlagene var de som avgjorde hva som kom på trykk og hvem som fikk dele sitt budskap med omverdenen, kan vi i dag publisere en tekst som denne, umiddelbart etter å ha skrevet den.
Mange vil vel påstå at mange med fordel burde ha kvalitetssikret arbeidet sitt, før de la det ut på nett. Det finnes jo mange nok eksempler på oppmerksomhetskåte kommentatorer på diverse nettaviser. Jeg har av og til forsøkt å lese kommentarene til en sak jeg synes er interessant, men blir ofte sittende å riste på hodet over det lave nivået på språk, innsikt og saklighet. Etter noen få innlegg, ender det til og med i personsjikane. Utfallet har i alle fall for min egen del, blitt at jeg ikke leser slike kommentarfelt.
Emosjonelle budskap er lett å skrive raskt i et opphisset humør, og trykke publish, og vips, der var det en offentlig kjent tekst med deg som forfatter, og som for alltid vil være knyttet til din person, dersom som man ikke skriver anonymt.
På den annen side, å gjøre det A. Krokan gjør; å be om innspill på et pågående arbeid, er slettes ikke noen dum idé. Det er jo en kvalitetssikring i seg selv. Og det kan i tillegg virke kvalitetsforsterkende, i og med at det antageligvis er folk som er interessert i, og som har innsikt i emnet, som vil kommentere, og dermed tilføre nye vinklinger og synspunkter, som forfatteren kanskje ikke hadde forutsetning for å se. I tillegg er det en helt gratis tjeneste som foregår; men; gratis for begge parter. Det er ingen transaksjonskostnader, og det handler om å gi og ta. Den ene leser noe interessant, og den andre får kritikk eller innspill. I tillegg kan man spre det man har lest ved hjelp av nettverkseffekter, og man får fler og fler lesere, og nye innspill, og kan dermed oppnå viral vekst.
Dagens publiseringskanaler gjør det derfor mulig å publisere både tekst og musikk, og til å skape seg et navn uten å gå vi de tradisjonelle kanalene. De fleste som levde på 90 tallet husker reggae artisten Shaggy, som nesten var glemt. Plutselig kom han tilbake ved hjelp av radiovert som lastet ned en låt fra en ikke navngitt piratnettside i august 2000 og begynte å spille den. Albumet skulle ikke slippes før i 2001, og den ble spredd over hele verden lenge før det. «It wasn’t me» het sangen, tipper du har hørt den.
Publiseringsmulighetene er tilgjengelige for alle, men det er uansett en god idé å skrive det man tenker i ett program, og bearbeide det der, slik at man ikke er uheldig og trykker «publish» litt for tidlig!
Jeg kan nemlig ikke garantere at Shaggy’s unnskyldning hjelper!
stian1975 
Legg igjen en kommentar